Did you GET it?

Har du Get? Har du opplevd det å komme hjem etter en travel, tøff eller bare en helt vanlig dag, slå på tv-en og alle programmene som har sust i bakhodet ditt om at du går glipp av er listet opp på en skjerm 3 meter foran deg? Lenge leve teknologien, sier jeg. Jeg er i himmelen. Man kan spole tilbake om man går glipp av noe, eller om det bare er så utrolig at du må høre det bli sagt en til. Er trykket for stort eller gryta koker er det bare å trykke på pause. Jeg legger meg flat. Flat på sofaen i det minste, med puter her og der, og der blir jeg de neste timene. Tar jeg ikke telefonen, så ikke ta det ille opp men the Darling family er rett og slett viktigere enn deg nå.

Men så en dag kommer du hjem og du venter å se den vanlige lista på skjermen. Den er ikke der. Verden faller, i løpet av sekunder, i grus, men du kommer deg raskt på beina igjen. Du må jo finne ut hva som har skjedd. Hvem eller hva er årsaken? Er det virkelig noen som kan mislike deg så sterkt at de ikke unner deg dagens dose såpe? Det er jo direkte hat! Det kan ikke være. Men vent! I stede for en ferdig lined-up liste hører du en skarp pipelyd. Kanskje er det bare Get som har en dårlig dag, men gi meg for gud skyld en ledetråd dagen i forveien så jeg kan ljuge meg unna hvor enn er og komme meg hjem i tide. Tenk på andre enn deg selv!

Dette ubegripelige scenarioet har altså, om du vil tro det, skjedd meg. Jeg kan jo ikke bare legge meg ned å banke hylende i parketten under meg heller. Det er nå man må heve hodet høyt, lene seg tilbake, og lete fram reprisene. Ai ai. Vi lever ett hard liv. Heldigvis for oss har evolusjonen har gjort oss hardbarka og takler det kun med litt bannskap og onde tanker.

Hvor er alle dueungene?

Jeg har tenkt på det flere ganger.. Du går over torget, er i Milano, i Roma, New York eller i Oslo. Uansett, duene er overalt og de vil aller helst fly over deg og på riktig tidspunkt slippe alle muskler så du får en gledelig overraskelse på skulderen eller de vil sette seg på deg. Du merker at du begynner å klø overalt etter at du har vært innen 5 meter radius av dem, og lopper, flott og lus dukker ikke-overaskende opp. De er mislikt av de fleste og man lurer på hvorfor de ikke er fjernet fra denne jord.

Men det som dukket opp i mine tanker her forleden var at når du ser den djevelske flokken nærme seg så ser du aldri noen som er betraktelig mindre enn de andre. Hvorfor er dette? Lar de den yngre garde bli igjen hjemme for å forsikre slektas overlevelse? I så fall har vi gitt gjengen mye mindre kredit enn de fortjener.. Deres fem grams hjerne er altså kapabel til mye mer enn hvertfall jeg hadde trodd.  Men hvorfor bruker de den ikke å fremme deres eneste ønske i livet, ser du bort ifra å spre epidemi og hysteri blant tilfeldig forbipasserende, å bli mett. Det finnes da utallige søppeltømminger rundt om i vår vide verden, og der må det utvilsomt være mer mat enn bland brosteinene på torget der alle skal passere dem.

Eller har de plassert barna sine der så de kan bli store og sterke å fråtse i råtne epleskrotter, rester av ris og McDonalds-fett. I så fall har de jo en beundrelsesverdig nestekjærlighet som vi alle burde lære litt av. Er de ikke så ille som vi skal ha det til? Shit, nå mister jeg festet ..faller..faalleeer.. La oss ikke bli lurt av smiger. Hadde dere, kjære sjefer av Norges land, gitt dem er realt bad og ett sted de kunne holdt seg unna pene jakker som ikke setter pris på en uanmeldt tur til renseriet, så hadde vi andre middelklassemennesker blitt ganske så lykkelige. Jeg regner ikke akuratt med at det kommer til å bli ett eget lite areal til fjærkreene, men kom igjen da, drøm deg bort…

I’m on!

God aften du, nå har jeg fått meg blogg og denne kommer til å bli like spennende som da Brå brakk staven. “Gi ham en stav da mann”. Sa kommentatore. Jeg sier heller “Gi meg helsa tilbake”.
Status: brukket ribbein – sykemelding – dårlig lønn – sengeliggende.
Bronkitslachlungebetendelseslachnoe som gjør at jeg hoster kronisk – ute av stand til å føre en vanlig samtale.

Ellers har helgen vært over all forventing. Snø har smeltet. Lykkelige mennesker har gått på langren, kjent solen i sine kinn og jeg har minnes tilbake til min ferie i Arendal forleden uke da vinterferien meldte sin ankomst. Ankomsten sin meldig andre også, surfere på vei hjem med ett stopp i Oslo fra Marokko, svanene i Oslofjorden, regnet i ørkenen og meg i senga. Mi prades, store vide verden, vell møtt!